Når frykten fikk råde

Når frykten fikk råde
Ble kontrollen streng
Og ordene smale

Latteren døde
Smilene bleknet
Og huden likeså

Når frykten fikk råde
Var det kun logikken som fikk bestemme
Hjertet ble låst inne
Følelsene ble druknet i ensom sjø
og  tro var et ord som ikke lenger fantes

Så når frykten selv ble ensom
Gikk det fra mørkt
til beksvart

Kvelt av sin egen medisin
Søkte frykten selv desperat etter lyset
Der den sammenkrøket
så stjernene funkle i de mørkeste netter

Så mørkt ble det
At selv stolthet
Fryktens gode venn og vokter
begynte å tvile

Sammen ble de enige om å banke på døren til hjertet igjen

Ut i natten gikk de for å bade

Ved innsjøen i skogen
en vinternatt

Da månen lyste opp vannet
og stjernene atter var nære

 

Bilde fra freeimages.com/matthains